Konsekvensen av «nedsenking» for hverdagen
Det er ikke vanskelig å forstå at et menneske som er i seksuell rus (eller som det her kalles, at det er fordypet i sex med en spirituell dimensjon), ikke tenker på noe som helst og bare nyter flommen av følelser. Dersom et menneske forstår litt av hva som egentlig skjer i denne seksuelle rusen, kan innsikten brukes i hverdagslivet, og livskvaliteten kan på en veldig enkel måte økes.
Når verden betraktes overflatisk, må det reises mye for at livet skal være interessant og bildene meningsfulle. Men når opplevelsen går i dybden, holder det plutselig å gå ut på enga bak huset for å ta bilder. Makrobilder fører inn i plantenes, fuglenes, insektenes og en ufattelig rik verden som bare kan oppdages når blikket rettes «i dybden». Det er selvsagt ingenting galt med å reise, men det er tydelig at den som klarer å gå i dybden, har to verdener til rådighet. Blir ikke livet da rikere? Og det interessante er at det i et menneskes ytre liv ikke trenger å forandre seg noe som helst. Det inkluderer bare også verden av intens sansning i sin måte å oppleve på.
Som illustrasjon kan en situasjon der noen kjøper bil, forestilles. Hva opplever vedkommende i butikken? En ansatt henter bilen fra lageret, og personen overtar den. Hvordan kan dette forløpe?
Papirene ligger i vesken. Personen går bort til bilen. Ser nøye på den. Sanser intenst formene, fargen, skyggene. Tar i dørhåndtaket. Sanser intenst overflaten, formen og temperaturen. Lytter til lyden av mekanismen som åpnes... døren går opp. Hendene berører alt som kan «tas på» underveis. Personen setter seg. Sanser benas posisjon, rommet, knevinkelen, trykket ved å sitte, setets form, kjenner setenes overflate med hendene. Sanser følelsen ved å sette seg, sanser rommet som gjør det mulig å følge med på innstillingen av setet. Justerer høyden og avstanden til rattet. Tar i rattet. Kanskje med begge hender. Sanser strukturen i rattets overflate og formen. Og så lukten. Lukten av en ny bil. Den majestetiske stillheten inni. Trykker på startknappen. Sanser hvordan motoren våkner. Sanser vibrasjonene. Den rolige duren. Lar føttene gli over pedalene. Sanser formen og plasseringen. Prøver å tråkke inn clutchen. Legger merke til motstanden i pedalen, den lydløse bevegelsen. Berører girspaken med håndflaten. Omslutter kulen. Går i gir. Sanser i detalj hvor mye kraft som måtte til, hvilken bevegelse hånden måtte gjøre. Hvor lang tid det tok. Slipper clutchen. Bilen begynner å rulle. Personen sanser selv den minste detalj knyttet til bevegelsen. Mykheten i styringen. Clutchens grep. Bremsepedalens følsomhet.... Her får det holde, for det er lett å ane at det kunne skrives flere sider om alt en mann opplever i en ny bil.
Men det som er interessant, er følelsen til denne personen. Kanskje har det allerede vært opplevd at dette er noe enormt. Vanligvis tilskrives det at det jo er en ny bil, at den er ens egen, og at følelsene er en følge av dette eierskapet. Spiritualitet legger imidlertid merke til noe annet: dybden og intensiteten i sansningen. De dypt tilfredsstillende følelsene knyttes i spiritualiteten direkte til dybden og intensiteten i sansningen. Hva er beviset for at det er slik? Det kalles meditasjon. Et menneske dykker inn i sansningen av seg selv med samme intensitet som personen som kjøpte bilen. Tilbake til meditasjon. Under meditasjon kan nesten identiske følelser av dyp tilfredsstillelse oppstå.
Hvorfor gjøres ikke dette til vanlig? Hvorfor dykkes det ikke inn i sansningen for eksempel når oppvasken tas? Er det noe som hindrer det?
Ja, egentlig. Det er nettopp sinnet. Det har installert et kulturelt virus som aktiverer en sperre mot å åpne seg for sansning i «vanlige» situasjoner. Selve ordet vanlig er talende. Ingenting vanlig eksisterer i universet. Alt er bare slik det er. Det er menneskesinnet som merker noe som vanlig eller uvanlig. Et menneske som er fanget i denne mekanismen, befinner seg i en slags «gudemodus av vurdering» og blir logisk nok «drevet ut av paradiset».
*******