Hva skjedde egentlig med meg?

   Fastlegen min anbefalte meg å ta en årlig kontroll av blodverdiene. Og en gang gjorde nettopp dette ham oppmerksom på behovet for å sjekke prostataen min. Han sendte meg til undersøkelse, og det viste seg at jeg hadde en ondartet form for kreft... Takket være at kreften ble oppdaget tidlig nok, fantes det en mulighet til å bli kvitt den ved ganske enkelt å fjerne prostataen. Jeg nølte ikke og gikk med på det kirurgiske inngrepet. 
  Alt var relativt enkelt, og alt endte veldig bra. Siden den gang har blodprøvene mine vist verdier som, i forhold til mitt tidligere problem, er de best mulige. 

  Selvfølgelig har noe forandret seg i kroppen min. For eksempel har potensen forsvunnet helt. En lege sa til meg ved en etterkontroll at potensen kanskje ville komme tilbake, men selv på det tidspunktet jeg skriver disse linjene, har det ennå ikke skjedd. Det som er interessant for meg, er at det ikke bare ikke plager meg, men at det heller ikke vil gjøre noe om det forblir slik. Det har til og med oppstått en mulighet til å ha et langt mer kvalitetsfylt seksualliv enn jeg hadde før. 

  Er ikke det litt morsomt? Egentlig har jeg, takket være kreften, fått løst mine seksuelle problemer og brakt en mye høyere kvalitet inn i det intime livet. 

  Jeg hadde nemlig problemer i det intime livet også da jeg var frisk. Potensen min var upålitelig. Jeg hadde alltid et behov for en slags perfeksjonisme. Altså å kunne tilby partneren så mye sex som hun trengte. Psykisk tok jeg det tungt at jeg ikke var i stand til å leve opp til mine egne forestillinger om meg selv. Jeg vet at det var mitt personlige problem, og partnerne jeg hadde, hadde ikke problemer med det. Men beviset på at det nok lå et reelt problem der, er at jeg ikke klarte å holde på noe forhold, og selv når jeg skriver disse linjene, har jeg fortsatt ikke noe forhold. Men kanskje vil det endre seg med tiden... 
   Det jeg helt sikkert forsømte, var en slags naturlig, hverdagslig intimitet. Jeg hadde alltid lyst til bare å holde rundt partneren, kysse henne, berøre henne på en helt vanlig måte... men jeg gjorde det ikke. Og det var bevisst. Jeg var nemlig klar over at det kunne vekke lysten til å elske hos henne. Og når jeg var meg bevisst upåliteligheten i potensen min, gikk jeg liksom rundt hele greia og «lappet» på det, bare for at forholdet på et vis skulle holde sammen... 

   Det er sikkert lett å tenke at jeg overdrev det hele og var som skapt for en psykiater... Og det stemmer. 

   Likevel var det kanskje, litt overraskende, ikke et så stort problem for meg som det kunne virke. Jeg har nemlig holdt på med spiritualitet. Ikke spesielt dypt, men jeg kjenner til prinsippet om å observere tankene og hva det vil si å være forankret i væren. Og bare det å forstå dette var mer enn nok til at jeg ikke hadde problemer i det intime livet. Det går nemlig an å leve også uten et parforhold. Det er ingenting tragisk ved det. Det er mulig å ha gode venner og leve et dypt meningsfylt liv også uten et intimt forhold. 

   Alt i alt, da jeg mistet prostataen og dermed potensen, var det ikke så mye som forandret seg i livet mitt. Snarere setter jeg mer pris på at jeg i det hele tatt kan leve uten noen spesielle plager, og jeg klarer å glede meg mer også over de små tingene. 

   Det ante jeg ikke da, at jeg skulle bli gjenfødt som en supermann... !!!