"Vanlig" klem

     Det oppleves som om sinnet i denne kulturen fungerer som et transportbånd som laster livets vogn. Det går hele tiden. Laster og laster. Når det bare står én vogn der, blir den rett og slett overlesset, og det oppstår en katastrofe... Det moderne mennesket må stadig trekke til seg nye og nye vogner, fordi transportbåndet bare laster og laster... 
   Menneskets spiritualitet lærer transportbåndet ganske enkelt å slå seg av når vognen er full. Å nyte lasten. Å slå på transportbåndet igjen når noe annet trenger å lastes. Spiritualitet peker rett og slett på to posisjoner. Som i yin–yang-symbolet. Å balansere mellom å tenke og å dykke ned i sansning, i væren. Å slå transportbåndet av og på, samtidig som det er bevisst når det er hensiktsmessig å aktivere hva. Slik forstås kunsten å leve. 

   Det er kanskje noe som å ha to årer i en båt. Den ene er tenkning og den andre er fordypelse i sansning. Når det bare tenkes, går ferden i ring og det skapes stadig nye behov. Når det bare dykkes ned i sansning, går ferden også i ring, bare i motsatt retning. Det føles hele tiden godt, men fremtiden forberedes ikke. Og mennesket er ikke utrustet til å kunne overleve uten aktiv forberedelse på fremtiden. Når det bare mediteres, forberedes det ikke på at det kan bli kaldt om kvelden. Da blir det sannsynligvis forkjølet, sykt og dør. Det kan innvendes at det ikke vil oppleves som et problem, men overleve vil det enkelt sagt ikke. 
   Å oppnå rimelig fremgang og samtidig nyte livet løses ifølge spiritualiteten ved å balansere mellom tenkning og sansning, eller sagt på en annen måte – væren. Slik opprettholdes livet, og det blir mulig å holde det i balanse.
   Når begge årene brukes i båten, oppstår muligheten til å velge både retning og til og med hastighet. Et manøvreringsrom for virkelig å kunne nyte livet. Det blir tydelig hvor lite som egentlig trengs for dette. Men det betyr ikke at mennesket skal gi avkall på alt. Nei. Det er bare ikke lenger tvunget til å oppnå noe, og livet blir til et spill. Alt blir på et vis lettere og enklere.

   Hvis seksualitet bare oppleves overflatisk, forsvinner ikke den tvangspregede trangen. Den går i ring. Men når opplevelsene er tilstrekkelig dype, blir behovet for intimitet oppfylt, og det oppstår naturlig rom også for andre nyttige ting og en annen dimensjon av livet. 

   Etter orgasmer legger den hormonelle stormen seg. Det er tiden for det "hellige omfavnet". Det er etter denne forståelsen den vakreste meditasjonen og de skjønneste følelsene et menneske i det hele tatt kan oppleve.
  

*******